------------------------------------------------------------------ forhistorie:
Vi har et par kammerater som jobber på Malta som trengte en besøk av
noen reiselystene og tørste karer. Helt uten å si fra dro jeg og Måtten
(bilde til venstre) på overraskelsesbesøk til Malta for å besøke Henning
og Arnulf. Egentlig så skulle vi være tre stykker, men i siste liten
kunne ikke Ove være med.. (vi kommer tilbake til det). Problemet var jo
å holde dette skjult for de at vi kom og vi måtte se til at ingen andre
sa noe til dem i forkant. Jeg mener; malta er vel såpass lite av vi
finner vel frem.. trodde vi. Så var det vel bare å dra da? Ja, vel
iallefall nesten. Et par småting måtte ordnes med før vi dro. Ikke noe
som burde ta tid, men som måtte komme i orden.
(meg)
Det kunne jo være en fordel å ha med seg adresser til dit vi skulle,
pass for å komme inn i landet og valutta.. ja, i tillegg til å pakke da.
Pass tar jo litt tid før man får og da er det viktig å være i god tid...
fyllesyk dagen før man reiser synes vi var passe, og siden vi dro på en
mandag så er det jo klart at politiet ville være samarbeidsvillige på en
søndagsmorgen. De var vel det.. kanskje litt for snille. Her kommer to
fyllesyke idioter og maser om pass med en ånde som ville gjort gullik
stolt og en stemme som ville gitt gull i imitering av stoltenberg. Men
politiet var i godlune denne dagen og vi fikk utstedet et midlertidig
pass. Da var det bare å komme seg hjem for å pakke før vi skulle møtes
på lillestrøm stasjon dagen derpå...
før reisen:
Så var den store dagen der. Den dagen vi skulle reise. Med middlertidig
pass og plastkort i lommene var vi klare på tur. Heldigvis gikk Jan-Olav
(faren til måtten) over noe av det som var blitt pakket ned i kofferten
til måtten og fikk rensket bort noe av det som ville gitt overvekt.
Boblejakke, lue, 5 liter reisedram og skalder. Måtten trodde lenge vi
skulle til Alta og var i bunn og grunn forbredt på det. Laivo trenger
man heller ikke på malta, selv om det er kjekt hvis vi ikke finner frem;
det som kanskje kunne vært en fordel å ha med er et par ekstra
underbukser, men det tenkte ikke Jan-Olav på. Reiseleder Måtten viste
stolf frem billettene han hadde husket, før vi ble enige om å ikke
drikke noe alkohol før vi kom frem dit vi skulle være for natten. Høres
lurt ut? I allefall da... I god tid kom vi frem til gardermoen og fant
den innsjekkingen der den fineste dama stod. Noe vi aldri vil lære er at
når de står langt fremme i køen for utseende, kommer de ofte langt bak
køen for hjernen deles ut. De 90 minuttene var vel verdt det når vi kom
frem til en smilede jente som ønsket oss god tur. Vi fikk vekslet litt
malta £, eller gærninger som ove kaller det, og var klare for å reise.
Så hadde vi plutselig dårlig tid. 5 minutter til avgang, men vi rekker
vel tax-free før vi går på flyet. Jaaa, man må jo det. Litt nicotin,
litt tyggegummi og ei flaske med jägermaister som vi skulle drikke på
verandaen til arnulf når vi kom frem..
hjelp vi flyr..:
Klokken var rundt 12:00 når vi satt oss på flyet. Med oss hadde vi et
par aviser, en kortstokk og en bok. Alt for at vi ikke skulle kjede oss
på flyet. Ja, og så hadde vi med denne tax-free posen. Litt venting var
det før vi lettet og vi fant vel ut at vi måtte ta en liten skål for
fedrelandet før vi dro fra Norge. en liiiiten skål. Litt over
tyskland var flasken borte (hvis det er foreldre som leser dette så
oppførte vi oss ekseplariske) og da er det jo bare en ting å gjøre. Vi
var halvveis og hadde drukket en flaske, da rekker vi en til; og kjøpte
en flaske whiskey. Borte ble jo den også, noe vi oppdaget da vi gikk med
strak rygg inn i tollen. Det hører med til historien at . . . ja, nå
husker jeg ikke akkurat hva det var, men sikkert noe nobelt.
malta: På malta var det varmt. Fryktelig varmt.. med 0,75 i promille (eller
der om kring) surret vi rundt på flyplassen, noe som viste seg å ta 90
minutter. Adressen!! Hvor f%&n skulle vi? Vi visste at det var et casino
i nærheten, men ikke så mye mer. Kan det være så vanskelig da? Malta..
nææ det blir lett. Europas tettes befolkede land. Lett å finne frem der,
ja. Og det merkeligste var at vi fant frem. På første forsøk. De jobbet
i nærheten av et casino, vi visste de jobbet i et høyt hus.. vi tok en
sjans og dro. Etter å ha plaget livet av taxisjåføren med å mase etter
øl kom vi frem til dit vi antok at det var, gikk ut i varmen for å lete.
Etter å ha plaget livet av to maltesere med å gi dem snus, følte vi at
tiden var inne for å smake på det lokale ølet. Men, det vi stod under
var en liten skyskraper og det høyeste byggningen øyet kunne skue. Vi
tok sjansen...
(arnulf)
fremme:
Vel inne i byggningen så satt det en koselig vakt, vel koselig i den
forstand at han skjønte at vi ikke hørte hjemme der, og ba oss pent gå.
På vei ut så lyste det oddsalive på en veggtavle, og ta skjønte vi at
dette var her arnulf og henning jobbet. Litt flaks skal man jo ha.. Vi
fikk lurt vakta til å ringe opp til oddsalive og vi fikk arnulf på
tråden. "æxcuse mæ, is this han arnulf. This is måtten speakin'" lød i
telefonen. Han ble nok litt overrasket når han kom ned til
inngangspartiet å så to litt småslitene nordmennene som stod med lut
rygg, speilblanke øyne og et skjevt smil. Vi vet ikke om han ble glad
eller redd, men velkommene var vi. Fikk en guidet tur på oddsalive,
hilste på de som jobbet der før vi endelig skulle få smake på det lokale
ølet.
