De fleste som kjenner meg, kjenner Vidar. Vidar
har vært en fast følgesvenn for meg siden jeg var 15. Men, de fleste av
dere kjenner vel kanskje Vidar best som en småfull sjømann uten
tatovering og sunn fornuft. Men, Vidar har en fortid utover
hundehistorier og den tenkte jeg skulle fortelle dere nå.
..en sen septemberdag i '72 kom lille Vidar til
verden med et skrik. Han så ut som et ganske normalt barn, bare litt
styggere. Siden dette var første barnet til foreldrene, skjønte de ikke
bedre og ble jo glad i denne stygge lille saken. Vel, liten var han
ikke. Han var 62 cm og veide 7,3 kilo. Etter at alt fostervann, slim og
blod var fjernet ble vekten moderert til 6,2, men han var fortsatt
ganske stor for en nyfødt.
Vidar i dag
nosely challeged: Vidar var alltid ganske stor for alderen. For eksempel når han gikk
i barnehagen kjøpte han fyrverkerier til alle de andre barna og han
banket opp isbilmannen i en alder av fem fordi han ikke hadde mer
ananasis igjen. I førsteklasse på barneskolen kom Vidar i stemmeskifte,
skrittet begynte å klø og en merkelig klump på halsen ble synelig. Men,
noe vokste fortere enn alt annet og det var hans noe fremstående
snyteskaft, noe som skulle prege han både i oppveksten og seinere i
livet. Mens andre barn fikk støttehjul på sykkelen, trengte Vidar
støttehjul for å ikke tippe fremover. Etter å ha funnet balansen og fått
tilstrekelig med nakkemuskler var Vidar som alle andre barn, men måtte
ta sine forhåndsregler. Barn er som regel mye syke som barn, men det er
bare Vidar jeg har hørt om som måtte ligge i stabilt sideleie ved
forkjølelser for å ikke få varig mén, han satt bakerst på egen rad på
skolen og han kom daglig i ufrivillige slåsskamper hvor han alltid fikk
skylden for å "slå" først.. Men, dette tilhører en traumatisk tid for
Vidar vi helst ikke skal snakke om.
teater:Før Vidar oppdaget alkoholens
gleder så var han ganske smart. Han fikk alltid gode karakterer
på skolen (med unntak av gym, men det kommer vi tilbake til).
Siden fysisk aktivitet ikke var det helt store for Vidar så fant
han gleden i teater. Han meldte seg tidlig med i Greverud
amatørteater. Etter et par småroller som f. eks fugleskremselet
i Alice i eventyrland fikk han sin første hovedrolle som
Pinocchio i stykket med samme navn. Han høstet heder og omtale.
Selve stykket ble slaktet i lokalavisen, men folk kom langveis
fra for å se på fenomenet Vidar. Det var også første gang
foreldrene innrømmet at Vidar var deres sønn; stolte var de på
en litt flau måte. Stykket gikk i nesten sju år før det ble tatt
av plakaten. Det var faktisk sånn jeg traff Vidar for første
gang. Han som spilte Timmy Gresshoppe ble for stor for rollen,
og jeg ble tilbudt å overta. Tre dager etter var det over og ut
for teateroppsettningen av Pinocchio, men jeg ble i alle fall
kjent med Vidar.
monolitten:
Når alle hans jevaldrene skulle begynne i 2.klasse ble Vidar rykket opp
i 5.klasse. Ikke fordi han var smart, men fordi de andre barna fikk
mareritt av noe overvokste gutten. Det er ikke sjelden man ser gråtende
barn etter at de har hatt nærkontakt med Vidar. Skulle bare mangle at de
ikke ble litt redd også. Bare tenk dere en 7 åring som er 1,78 høy,
veier 90 kilo, strekkmerker i panna og helskjegg. Klart det ikke er
heldig.. Skjeggprosjektet til Vidar ble også en kortvarig affære. Det
blir som å plante gress rundt monolitten i frogneparken for at den skal
virke mindre.
